"Mange tar etter sin løslatelse fengslet med seg ut i det fri, skjuler det som en hemmelig vanære i sine hjerter, og kryper til slutt som noen stakkars forgiftede skapninger inn i et eller annet hull for å dø. Det er foraktelig at de føler seg nødt til å gjøre det, og det er urett, fryktelig urett av samfunnet at det tvinger dem til å gjøre det. Samfunnet tar seg den rett å legge en forferdelig straff på individet, men samfunnet lider selv av overfladiskhet, den største av alle laster, og unnlater å gjennemføre den påbegynte prosess. Når en manns straff er utsonet, overlater samfunnet ham til seg selv, det vil si, det lar ham i stikken nettopp i det øyeblikk da dets høyeste plikt mot ham skulle begynne. Det skammer seg tydeligvis over sine egne handlinger, og skyr de straffede, likesom folk skyr en kreditor, hvis krav de ikke kan betale, eller unngår et menneske som de har tilføyd en ubotelig skade. Jeg kan på min side kreve, at hvis jeg erkjenner det jeg har lidt for, må samfunnet også erkjenne hva det har påført meg, og så bør der hverken være hat eller bitterhet på noen av sidene."
utdrag fra de profundis, skrevet av oscar wilde under hans fengselsopphold i reading fengsel . publisert første gang i 1905, og; 105 år senere; like aktuelt .
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar