poesi i prisonen

Du har to brudd fra før, ser jeg

(friomsorgsfyren tror han har oversikten)

To brudd er vel litt i underkant, tenker jeg.

Men sier ikke'no.

Beinbruddet i toogsytti.

Kragebeinsbruddet to år seinere.

Innbruddene gjennom hele nittitallet.

Sammenbruddet (ikke mitt, mutterns)

Gjennombruddet i etterforskninga (ikke mitt, politiets)

Du har to brudd fra før, seg jeg.

Sier friomsorgsfyren.

- en innsatt (publisert 19.april 2007)

Mulig jeg har blitt litt kriminalomsorg-nerd, men syns dette diktet var utrolig morsomt! Og så sier det jo litt om problemet i kriminalomsorgen i dag. Norske fengsler rommer mistillit og fiendtlighet mot fengselssystemet og dets representanter. ”Isolasjon er deres våpen, samhold er vår styrke”, som det står tagget på Oslo fengsels ringmur. En ansatt i et fengsel har en problematisk dobbeltrolle som fangevokter og omsorgsperson, samtidig med det generelle administrasjonsarbeidet. Fangene er gjort avhengige av betjentene, og det skjeve maktforholdet gir utfordringer i fengselshverdagen. Dette bidrar til at de innsatte i større eller mindre grad gjør det som forventes av dem, og godtar både det ene og det andre for å kunne få levelige vilkår. Selv om de ansatte tror de vet hva som foregår, gjør de innsattes tendens til å jatte med at dette ikke alltid er tilfelle. ”Man kan ikke forvente seg reell forståelse av eller innsikt i et annet menneskes liv når man parallelt utøver total makt over det” (A.H., s 128, 'straff i det norske samfunn'). Spurte en fyr i et fengsel jeg var i om han hadde noen tanker om hva som kunne gjøres for å endre dobbeltrolleproblemet. Det hadde han ikke. Og det har egentlig ikke jeg heller. Anyone??