Jeg har vært på en aldri så liten Norgesturné for å kikke på noen av de mest omtalte fengslene i Norge, dvs fengsler jeg hadde hørt om/lest om i aviser osv før jeg begynte med mer grundig research. Jeg har vært i Oslo Fengsel (Botsen), Ila Fengsel, Bergen Fengsel og Trondheim Fengsel, og var i Stavanger Fengsel i jula. Fant fort ut at grunnen til at jeg har hørt om akkurat disse fengslene, er at det er her de lengste straffene i Norge blir sonet - altså er det her straffedømte fra saker som har vært mye omtalt i media sitter. For ordens skyld - har ikke gjenkjent en eneste person, og nei, jeg har ikke truffet Toska. Har heller ikke hooket opp med noen, til min svogers store lettelse. Generelt har de som har vist meg rundt vært forsiktige med å vise meg fram til de innsatte, i Trondheim fikk jeg ikke engang se forvaringsavdelingen. Greit nok. På et av fengslene derimot, fikk jeg en liten prat med to meget hyggelige menn, de bød på kaffe, smilte og var glade, og overrøste meg med tips til mitt kommende arbeid. Etter å gjort ferdig runden, satt jeg og fengselsbetjenten oss ned på et kontor for å prate litt, og han fortalte da hva disse to satt inne for. Han ene satt inne for noe narkotika-relatert (noe de aller aller fleste i norske fengsler gjør), men han andre - han hadde drept dattera si.
Det kom som et slag i magen, og jeg blir faktisk litt svimmel nå når jeg skriver dette også, uker etterpå. Men etter å ha sjokket litt over at jeg har sittet og sludret med en mann som har vært i stand til å ta livet av en person, og ikke bare en person, men sin egen datter (må tilføye her at jeg ikke vet noe om hvordan/hvorfor dette skjedde, hvor gammel hun var osv, for alt jeg vet kan det hele ha vært en makaber ulykke han er urettmessig dømt for), begynte jeg å tenke over hvordan jeg ville ha oppført meg dersom jeg hadde visst hva han satt inne for da jeg møtte han - og jeg er takknemlig for at fengselsbetjenten ga meg sjansen til å få erfare akkurat dette. Jeg vet ikke om jeg hadde greid å se vedkommende i øynene, og ihvertfall ikke ta han i hånda, og jeg er glad for at jeg fikk sjansen til å møte han med respekt istedenfor mine fordømmende holdninger, for er det noe innsatte higer etter - er det respekt. Man kan jo alltids si det at dersom man sitter i fengsel, fortjener man ikke respekt, men de sitter jo der og soner sin straff - og fortjener ikke alle å få en ny sjanse, en mulighet til å bli ferdig med det som har skjedd??
Det står skrevet, ikke i bibelen, men i straffeloven, at en person som har sonet ferdig, faktisk har sonet ferdig (ok, dette er ikke ordrett, altså!), og at man skal gjøre alt for at personen skal få et tilnærmet normalt liv etter soning, og sjansen til å starte på nytt og blablabla. Det står også skrevet, ikke i bibelen (burde jeg skrive bibel med stor b??), men i straffeloven, om forvaring, at man kan bli dømt til forvaring dersom man tidligere har begått eller forsøkt å begå (merk : forsøkt!!) tilsvarende handling som man påny er på vei til å bli dømt for. I mitt hode strider dette litt mot hverandre, men hva vet jeg..
Dette med forvaring er også litt interessant! (ja, har lest og lest og lest og lest meg opp på strafferett og kriminalomsorg og "kriminalomsorg" - visste dere at dette ordet, som vi alle (ihvertfall jeg) tar for gitt, ble introdusert i en ordinær artikkel for ikke spesielt lenge siden, og så begynte man å bruke ordet, og så begynte man å ta det for gitt, og så døpte de straffegjennomføring om til kriminalomsorg. Om det er så veldig mye omsorg i kriminalomsorgen, er en annen sak, men det kan vi ta ved en senere anledning)
Forvaring kan føre til fengsel livet ut, da den opprinnelige dommen kan bli forlenget med 5 år av gangen et uavgrenset antall ganger. Lovbrytere som av en rett anses som tilregnelige, kan bli dømt til forvaring dersom det er stor fare for at lovbryteren kan komme til å gjenta forbrytelsen eller regnes som en fare for samfunnet. Personer som oppfattes utilregnelige i gjerningsøyeblikket kan ikke idømmes forvaring, men kan i stedet idømmes tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg. Denne definisjonen ble innført i 1997. Før det, altså fra det første norske fengselet (Oslo Botsfengsel) ble tatt i bruk i 1851, hadde vi det som kalles sikring. Sikring kom som et tillegg til en ordinær fengselstraff; man sonet først sin straff, og ble deretter oppbevart for å skåne samfunnet. Det var ingenting i straffeloven som tilsa at de som var sikringsdømte ikke kunne leve et liv med piker, pin og sant under sikringssoningen (altså etter den ordinære fengselssoningen), så lenge de ble holdt utenfor samfunnet. Man diskuterte på 1800-tallet hvorvidt sikringen skulle være "straff" eller ei, men kom fram til at det ville være moralsk uforsvarlig å "pine" de sikringsdømte i et vanlig fengsel livet ut. I 1997 kom man fram til at det var greit likevel.
Nå kan man selvsagt ikke sammenligne standarden i dagens fengsler med gamle Botsen, men faktum er at Botsen er i bruk den dag i dag, uten fangehetter og med litt endringer her og der, f.eks er kirken blitt til et bibliotek, men likevel. Forvaringsavdelingene er til forveksling like de andre avdelingene i forvaringsanstaltene jeg har vært i. Det kan se ut til at man innså at de sikringsdømte (før 1997) i mange tilfeller ble sittende på samme celle, i samme avdeling, med de samme medinnsatte, både under straffesoning og sikringsoning, og at det var myyyye lettere (for ikke å nevne mer økonomisk) å endre teori istedenfor praksis. Så istedenfor å bygge nye fasiliteter for de sikringsdømte, døpte man det hele om til forvaring, og aksepterer nå at en person sitter på samme celle, i samme avdeling i år etter år etter år etter år etter år etter år etter år.
Et argument mot å lage et fengsel med såkalte "arkitektoniske kvaliteter" (har vi funnet ut hva det er nå, etter 4 1/2 års studier??), er jo at det ikke skal være attraktivt å sitte i fengsel. Men jeg tror jeg har alle innsatte med meg når jeg sier at det uansett ikke vil være attraktivt å sitte i fengsel, hvor vakkert det enn er. En viss andel av innsatte kommer rett fra gata, og for de vil det selvsagt være "attraktivt" å sone, ene og alene fordi de får oppholde seg innendørs i en lengre periode, de får tilgang til toalett og dusj, og de får mat. Jeg tror ikke det vil være aktuelt å bygge fengsler i Norge som er uattraktive for uteliggere. Man skal virkelig ikke undergrave det en fengselstraff gjør med omdømmet til en person, mulighetene hans/hennes for å få jobb etterpå, for ikke å snakke om den psykiske påkjenningen det er å oppholde seg i samme rom flere månender i strekk, uten å få snakke med familien sin når man vil. En vanlig innsatt, på en vanlig avdeling, får bruke telefonen i 20 minutter hver uke. 20 minutter! i UKA! til og med jeg, som er særdeles lite pratsom i telefon, snakker mer enn 20 minutter i uka, og jeg har i tillegg fri tilgang på internett, facebook, msn, skype osv. Jeg oppfordrer alle til å prøve å ikke bruke internett, ikke sende meldinger, kun snakke i telefon i maximun 20 minutter i løpet av en uke, og da etter først å ha sendt inn en søknad om tidspunkt for samtalen. Jeg tror ikke at noen av dere vil få det til. Og så kan dere låse dere inn på rommet deres hver dag mellom 2030 og 0700, og kun gå ut av huset (for å f.eks gå på trening) 1 time, ja, én time, i løpet av 1 uke, ja, én uke. Jeg hadde blitt gal. Og det blir de også. Det skal sies at på enkelte avdelinger får de tilgang på treningsrom osv opptil 3 ganger i uka, og noen fengsler har treningsrom på alle avdelingene (hvis man kan kalle et 6 m2 stort rom med en sykkel, og et 'multiapparat' for et treningsrom), men et stort flertall har svæært begrensede muligheter for å finne på noe å gjøre, annet enn å se på tv (hvis de ikke har media-forbud) eller lese en bok som har gått gjennom sensuren.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar