Men jeg må gjøre unna selvangivelsen, jeg, og lese litt mer fengselsarkitekturhistorie før jeg tar kvelden. Har et langt innlegg om hevn og gjengjeldelse og middelaldersk menneskesyn og instinkter og denslags på vei, så det er bare å glede seg:)
mandag 30. mars 2009
tomt
Jeg har funnet meg en tomt. En tom tomt, men la oss ikke forsvinne hen i bokstavrim og denslags. Tror jeg skal la tomten være litt anonym så lenge, den var litt 'kjedelig', flat og tett oppi no greier, når jeg hadde sett for meg noe kupert og med nærhet til sjøen. Kanskje like greit at den ikke har nærhet til sjøen - litt småfrekt å friste de innsatte med den fantastiske naturen når jeg samtidig skal forhindre de i å bruke den, men.. Det er jo noe som kan diskuteres, uten at jeg var helt i humør til utsvevende anekdoter just nu. Skal se om jeg finner noen alternativer, og så skal jeg snakke med kriminalomsorgsfyren (ikke han fra diktet, men han fra bergen), og kanskje noen kommunefolk, og så får vi se hva det blir til. Jeg har forsåvidt begynt å planlegge tomten oppi hodet mitt allerede, så kanskje jeg bare skal drite i de ikke-eksisterende alternativene og gå for den flate tomme, tomten. Hm hm hm hm, tenke tenke.
søndag 29. mars 2009
poesi i prisonen
Du har to brudd fra før, ser jeg
(friomsorgsfyren tror han har oversikten)
To brudd er vel litt i underkant, tenker jeg.
Men sier ikke'no.
Beinbruddet i toogsytti.
Kragebeinsbruddet to år seinere.
Innbruddene gjennom hele nittitallet.
Sammenbruddet (ikke mitt, mutterns)
Gjennombruddet i etterforskninga (ikke mitt, politiets)
Du har to brudd fra før, seg jeg.
Sier friomsorgsfyren.
Mulig jeg har blitt litt kriminalomsorg-nerd, men syns dette diktet var utrolig morsomt! Og så sier det jo litt om problemet i kriminalomsorgen i dag. Norske fengsler rommer mistillit og fiendtlighet mot fengselssystemet og dets representanter. ”Isolasjon er deres våpen, samhold er vår styrke”, som det står tagget på Oslo fengsels ringmur. En ansatt i et fengsel har en problematisk dobbeltrolle som fangevokter og omsorgsperson, samtidig med det generelle administrasjonsarbeidet. Fangene er gjort avhengige av betjentene, og det skjeve maktforholdet gir utfordringer i fengselshverdagen. Dette bidrar til at de innsatte i større eller mindre grad gjør det som forventes av dem, og godtar både det ene og det andre for å kunne få levelige vilkår. Selv om de ansatte tror de vet hva som foregår, gjør de innsattes tendens til å jatte med at dette ikke alltid er tilfelle. ”Man kan ikke forvente seg reell forståelse av eller innsikt i et annet menneskes liv når man parallelt utøver total makt over det” (A.H., s 128, 'straff i det norske samfunn'). Spurte en fyr i et fengsel jeg var i om han hadde noen tanker om hva som kunne gjøres for å endre dobbeltrolleproblemet. Det hadde han ikke. Og det har egentlig ikke jeg heller. Anyone??
onsdag 25. mars 2009
religion og krig og politikk og sånn
Det positive er at jeg har mange gode grunner til å se på nyheter og debattprogram, har aldri vært så oppdatert på justis- og helsepolitikken som jeg er nå. Jeg er klar for stortingsvalg!
families
Vise ord fra David Shrigley, om hvordan alt var mye bedre før (?). Det er jo et tankekors hvordan vi stuer folk vi ikke lengre har bruk for bort i institusjoner, gamle inn i gamlehjem, (p)syke inn i anstalter, og fattige mennesker som kanskje ikke har gjort noe annet galt enn å bli hekta på amfetamin - de putter vi ligasågreit inn i fengsel. Slapp av, det er noen som bare bør bli holdt bak lås og slå, for eksempel den gale gale mannen som begynte å spise på sidemannen sin på en buss i Canada, eller kanskje Pahm, som insisterte på forvaring, faktisk er en mann med selvinnsikt - men det rare er at kannibalen er syk, trenger hjelp, og ender kanskje heller opp på et psykiatrisk sykehus hvor de ansatte er livredde mannen, og Pahm - som jo har selvinnsikt, han burde kanskje greie å holde seg borte fra å begå flere drap? eller..? vet ikke helt hva jeg skal tro og mene, jeg, hva er det jeg har rotet meg inn i??
Er det forresten noen som vet hvor 'home' og 'end'-knappene/hurtigtastene er på mac? jeg fant 'delete', men der stoppet det, gitt..
mandag 23. mars 2009
hjemme er der hvor jeg har mesteparten av maten min
en liten tanke tilbake til Sigrid sin diplom : hva er det å bo? hva er et hjem? osv. : Jeg er av de som kaller et hotellrom for 'hjemme', og med tanke på arkitektstudiet (for de fleste av oss bruker jo mer tid på tegnesalen enn hjemme), er dette kanskje en fordel for meg..
og nå er jeg hjemme! dvs. på plass på KiT! litt kaldt, litt mye piping fra dørene, litt mange folk som vil slippes inn hoveddøra - og da mener jeg ikke mine kjære medstudenter, men vilt fremmede folk som ikke syns det er det minste frekt å stå å stirre på meg gjennom vinduet mens jeg iherdig prøver å overse de ved å taste som en gal på dataen min! la det stå svart på hvitt : åpning av dør = 5 kr. kun kontant, eller kaffe. ingen krita.
nok klaging - jeg stoooortrives her jeg sitter i det ene hjørnet av dansegulvet! og sannelig kom ikke Vaktmester'n og fiksa hullet i gulvet på kjøkkenet også:) Da må vi bare få ordna med strøm der inne, så er det meste i boks.
og jeg danner mitt teoretiske grunnlag as we speak.
fredag 13. mars 2009
ålesund fengsel??
I dag ringte herr Våge fra Kriminalomsorgen Region Vest, etter forespørsel fra meg om samarbeid vedr. nybygging i Ålesund. Og han var keen, han, så da blir det nok tomt i/utenfor Ålesund på meg!! juhu, ett skritt nærmere prosjektering - det kløøør i fingrene mine etter å sette igang, har skriblet litt allerede, men det blir litt vagt når man ikke har en tomt å forholde seg til.
Og en stor takk til Anne Karin, som tipset meg om dette:) nasjonal vennekrets er greit å ha.
onsdag 11. mars 2009
kit
og jeg fikk tegnesalplass på KiT, kan puste lettet ut og se fram til de 30 sekundene det tar å gå hjemmfra til tegnesalen, etter 20.mars vel å merke.. gleder meg!! er i gang med å planlegge semesteret, litt sent ute føler jeg, men det er jo ikke det at jeg har drevet dank fram til nå, er bare så altfor mye teori å sette seg inn i. heldigvis for meg syns jeg det er veldig gøy å jobbe med, hvis ikke hadde jeg gitt opp for lenge siden..
tirsdag 10. mars 2009
oslo - bergen - trondheim
Jeg har vært på en aldri så liten Norgesturné for å kikke på noen av de mest omtalte fengslene i Norge, dvs fengsler jeg hadde hørt om/lest om i aviser osv før jeg begynte med mer grundig research. Jeg har vært i Oslo Fengsel (Botsen), Ila Fengsel, Bergen Fengsel og Trondheim Fengsel, og var i Stavanger Fengsel i jula. Fant fort ut at grunnen til at jeg har hørt om akkurat disse fengslene, er at det er her de lengste straffene i Norge blir sonet - altså er det her straffedømte fra saker som har vært mye omtalt i media sitter. For ordens skyld - har ikke gjenkjent en eneste person, og nei, jeg har ikke truffet Toska. Har heller ikke hooket opp med noen, til min svogers store lettelse. Generelt har de som har vist meg rundt vært forsiktige med å vise meg fram til de innsatte, i Trondheim fikk jeg ikke engang se forvaringsavdelingen. Greit nok. På et av fengslene derimot, fikk jeg en liten prat med to meget hyggelige menn, de bød på kaffe, smilte og var glade, og overrøste meg med tips til mitt kommende arbeid. Etter å gjort ferdig runden, satt jeg og fengselsbetjenten oss ned på et kontor for å prate litt, og han fortalte da hva disse to satt inne for. Han ene satt inne for noe narkotika-relatert (noe de aller aller fleste i norske fengsler gjør), men han andre - han hadde drept dattera si.
Det kom som et slag i magen, og jeg blir faktisk litt svimmel nå når jeg skriver dette også, uker etterpå. Men etter å ha sjokket litt over at jeg har sittet og sludret med en mann som har vært i stand til å ta livet av en person, og ikke bare en person, men sin egen datter (må tilføye her at jeg ikke vet noe om hvordan/hvorfor dette skjedde, hvor gammel hun var osv, for alt jeg vet kan det hele ha vært en makaber ulykke han er urettmessig dømt for), begynte jeg å tenke over hvordan jeg ville ha oppført meg dersom jeg hadde visst hva han satt inne for da jeg møtte han - og jeg er takknemlig for at fengselsbetjenten ga meg sjansen til å få erfare akkurat dette. Jeg vet ikke om jeg hadde greid å se vedkommende i øynene, og ihvertfall ikke ta han i hånda, og jeg er glad for at jeg fikk sjansen til å møte han med respekt istedenfor mine fordømmende holdninger, for er det noe innsatte higer etter - er det respekt. Man kan jo alltids si det at dersom man sitter i fengsel, fortjener man ikke respekt, men de sitter jo der og soner sin straff - og fortjener ikke alle å få en ny sjanse, en mulighet til å bli ferdig med det som har skjedd??
Det står skrevet, ikke i bibelen, men i straffeloven, at en person som har sonet ferdig, faktisk har sonet ferdig (ok, dette er ikke ordrett, altså!), og at man skal gjøre alt for at personen skal få et tilnærmet normalt liv etter soning, og sjansen til å starte på nytt og blablabla. Det står også skrevet, ikke i bibelen (burde jeg skrive bibel med stor b??), men i straffeloven, om forvaring, at man kan bli dømt til forvaring dersom man tidligere har begått eller forsøkt å begå (merk : forsøkt!!) tilsvarende handling som man påny er på vei til å bli dømt for. I mitt hode strider dette litt mot hverandre, men hva vet jeg..
Dette med forvaring er også litt interessant! (ja, har lest og lest og lest og lest meg opp på strafferett og kriminalomsorg og "kriminalomsorg" - visste dere at dette ordet, som vi alle (ihvertfall jeg) tar for gitt, ble introdusert i en ordinær artikkel for ikke spesielt lenge siden, og så begynte man å bruke ordet, og så begynte man å ta det for gitt, og så døpte de straffegjennomføring om til kriminalomsorg. Om det er så veldig mye omsorg i kriminalomsorgen, er en annen sak, men det kan vi ta ved en senere anledning)
Forvaring kan føre til fengsel livet ut, da den opprinnelige dommen kan bli forlenget med 5 år av gangen et uavgrenset antall ganger. Lovbrytere som av en rett anses som tilregnelige, kan bli dømt til forvaring dersom det er stor fare for at lovbryteren kan komme til å gjenta forbrytelsen eller regnes som en fare for samfunnet. Personer som oppfattes utilregnelige i gjerningsøyeblikket kan ikke idømmes forvaring, men kan i stedet idømmes tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg. Denne definisjonen ble innført i 1997. Før det, altså fra det første norske fengselet (Oslo Botsfengsel) ble tatt i bruk i 1851, hadde vi det som kalles sikring. Sikring kom som et tillegg til en ordinær fengselstraff; man sonet først sin straff, og ble deretter oppbevart for å skåne samfunnet. Det var ingenting i straffeloven som tilsa at de som var sikringsdømte ikke kunne leve et liv med piker, pin og sant under sikringssoningen (altså etter den ordinære fengselssoningen), så lenge de ble holdt utenfor samfunnet. Man diskuterte på 1800-tallet hvorvidt sikringen skulle være "straff" eller ei, men kom fram til at det ville være moralsk uforsvarlig å "pine" de sikringsdømte i et vanlig fengsel livet ut. I 1997 kom man fram til at det var greit likevel.
Nå kan man selvsagt ikke sammenligne standarden i dagens fengsler med gamle Botsen, men faktum er at Botsen er i bruk den dag i dag, uten fangehetter og med litt endringer her og der, f.eks er kirken blitt til et bibliotek, men likevel. Forvaringsavdelingene er til forveksling like de andre avdelingene i forvaringsanstaltene jeg har vært i. Det kan se ut til at man innså at de sikringsdømte (før 1997) i mange tilfeller ble sittende på samme celle, i samme avdeling, med de samme medinnsatte, både under straffesoning og sikringsoning, og at det var myyyye lettere (for ikke å nevne mer økonomisk) å endre teori istedenfor praksis. Så istedenfor å bygge nye fasiliteter for de sikringsdømte, døpte man det hele om til forvaring, og aksepterer nå at en person sitter på samme celle, i samme avdeling i år etter år etter år etter år etter år etter år etter år.
Et argument mot å lage et fengsel med såkalte "arkitektoniske kvaliteter" (har vi funnet ut hva det er nå, etter 4 1/2 års studier??), er jo at det ikke skal være attraktivt å sitte i fengsel. Men jeg tror jeg har alle innsatte med meg når jeg sier at det uansett ikke vil være attraktivt å sitte i fengsel, hvor vakkert det enn er. En viss andel av innsatte kommer rett fra gata, og for de vil det selvsagt være "attraktivt" å sone, ene og alene fordi de får oppholde seg innendørs i en lengre periode, de får tilgang til toalett og dusj, og de får mat. Jeg tror ikke det vil være aktuelt å bygge fengsler i Norge som er uattraktive for uteliggere. Man skal virkelig ikke undergrave det en fengselstraff gjør med omdømmet til en person, mulighetene hans/hennes for å få jobb etterpå, for ikke å snakke om den psykiske påkjenningen det er å oppholde seg i samme rom flere månender i strekk, uten å få snakke med familien sin når man vil. En vanlig innsatt, på en vanlig avdeling, får bruke telefonen i 20 minutter hver uke. 20 minutter! i UKA! til og med jeg, som er særdeles lite pratsom i telefon, snakker mer enn 20 minutter i uka, og jeg har i tillegg fri tilgang på internett, facebook, msn, skype osv. Jeg oppfordrer alle til å prøve å ikke bruke internett, ikke sende meldinger, kun snakke i telefon i maximun 20 minutter i løpet av en uke, og da etter først å ha sendt inn en søknad om tidspunkt for samtalen. Jeg tror ikke at noen av dere vil få det til. Og så kan dere låse dere inn på rommet deres hver dag mellom 2030 og 0700, og kun gå ut av huset (for å f.eks gå på trening) 1 time, ja, én time, i løpet av 1 uke, ja, én uke. Jeg hadde blitt gal. Og det blir de også. Det skal sies at på enkelte avdelinger får de tilgang på treningsrom osv opptil 3 ganger i uka, og noen fengsler har treningsrom på alle avdelingene (hvis man kan kalle et 6 m2 stort rom med en sykkel, og et 'multiapparat' for et treningsrom), men et stort flertall har svæært begrensede muligheter for å finne på noe å gjøre, annet enn å se på tv (hvis de ikke har media-forbud) eller lese en bok som har gått gjennom sensuren.
Det kom som et slag i magen, og jeg blir faktisk litt svimmel nå når jeg skriver dette også, uker etterpå. Men etter å ha sjokket litt over at jeg har sittet og sludret med en mann som har vært i stand til å ta livet av en person, og ikke bare en person, men sin egen datter (må tilføye her at jeg ikke vet noe om hvordan/hvorfor dette skjedde, hvor gammel hun var osv, for alt jeg vet kan det hele ha vært en makaber ulykke han er urettmessig dømt for), begynte jeg å tenke over hvordan jeg ville ha oppført meg dersom jeg hadde visst hva han satt inne for da jeg møtte han - og jeg er takknemlig for at fengselsbetjenten ga meg sjansen til å få erfare akkurat dette. Jeg vet ikke om jeg hadde greid å se vedkommende i øynene, og ihvertfall ikke ta han i hånda, og jeg er glad for at jeg fikk sjansen til å møte han med respekt istedenfor mine fordømmende holdninger, for er det noe innsatte higer etter - er det respekt. Man kan jo alltids si det at dersom man sitter i fengsel, fortjener man ikke respekt, men de sitter jo der og soner sin straff - og fortjener ikke alle å få en ny sjanse, en mulighet til å bli ferdig med det som har skjedd??
Det står skrevet, ikke i bibelen, men i straffeloven, at en person som har sonet ferdig, faktisk har sonet ferdig (ok, dette er ikke ordrett, altså!), og at man skal gjøre alt for at personen skal få et tilnærmet normalt liv etter soning, og sjansen til å starte på nytt og blablabla. Det står også skrevet, ikke i bibelen (burde jeg skrive bibel med stor b??), men i straffeloven, om forvaring, at man kan bli dømt til forvaring dersom man tidligere har begått eller forsøkt å begå (merk : forsøkt!!) tilsvarende handling som man påny er på vei til å bli dømt for. I mitt hode strider dette litt mot hverandre, men hva vet jeg..
Dette med forvaring er også litt interessant! (ja, har lest og lest og lest og lest meg opp på strafferett og kriminalomsorg og "kriminalomsorg" - visste dere at dette ordet, som vi alle (ihvertfall jeg) tar for gitt, ble introdusert i en ordinær artikkel for ikke spesielt lenge siden, og så begynte man å bruke ordet, og så begynte man å ta det for gitt, og så døpte de straffegjennomføring om til kriminalomsorg. Om det er så veldig mye omsorg i kriminalomsorgen, er en annen sak, men det kan vi ta ved en senere anledning)
Forvaring kan føre til fengsel livet ut, da den opprinnelige dommen kan bli forlenget med 5 år av gangen et uavgrenset antall ganger. Lovbrytere som av en rett anses som tilregnelige, kan bli dømt til forvaring dersom det er stor fare for at lovbryteren kan komme til å gjenta forbrytelsen eller regnes som en fare for samfunnet. Personer som oppfattes utilregnelige i gjerningsøyeblikket kan ikke idømmes forvaring, men kan i stedet idømmes tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg. Denne definisjonen ble innført i 1997. Før det, altså fra det første norske fengselet (Oslo Botsfengsel) ble tatt i bruk i 1851, hadde vi det som kalles sikring. Sikring kom som et tillegg til en ordinær fengselstraff; man sonet først sin straff, og ble deretter oppbevart for å skåne samfunnet. Det var ingenting i straffeloven som tilsa at de som var sikringsdømte ikke kunne leve et liv med piker, pin og sant under sikringssoningen (altså etter den ordinære fengselssoningen), så lenge de ble holdt utenfor samfunnet. Man diskuterte på 1800-tallet hvorvidt sikringen skulle være "straff" eller ei, men kom fram til at det ville være moralsk uforsvarlig å "pine" de sikringsdømte i et vanlig fengsel livet ut. I 1997 kom man fram til at det var greit likevel.
Nå kan man selvsagt ikke sammenligne standarden i dagens fengsler med gamle Botsen, men faktum er at Botsen er i bruk den dag i dag, uten fangehetter og med litt endringer her og der, f.eks er kirken blitt til et bibliotek, men likevel. Forvaringsavdelingene er til forveksling like de andre avdelingene i forvaringsanstaltene jeg har vært i. Det kan se ut til at man innså at de sikringsdømte (før 1997) i mange tilfeller ble sittende på samme celle, i samme avdeling, med de samme medinnsatte, både under straffesoning og sikringsoning, og at det var myyyye lettere (for ikke å nevne mer økonomisk) å endre teori istedenfor praksis. Så istedenfor å bygge nye fasiliteter for de sikringsdømte, døpte man det hele om til forvaring, og aksepterer nå at en person sitter på samme celle, i samme avdeling i år etter år etter år etter år etter år etter år etter år.
Et argument mot å lage et fengsel med såkalte "arkitektoniske kvaliteter" (har vi funnet ut hva det er nå, etter 4 1/2 års studier??), er jo at det ikke skal være attraktivt å sitte i fengsel. Men jeg tror jeg har alle innsatte med meg når jeg sier at det uansett ikke vil være attraktivt å sitte i fengsel, hvor vakkert det enn er. En viss andel av innsatte kommer rett fra gata, og for de vil det selvsagt være "attraktivt" å sone, ene og alene fordi de får oppholde seg innendørs i en lengre periode, de får tilgang til toalett og dusj, og de får mat. Jeg tror ikke det vil være aktuelt å bygge fengsler i Norge som er uattraktive for uteliggere. Man skal virkelig ikke undergrave det en fengselstraff gjør med omdømmet til en person, mulighetene hans/hennes for å få jobb etterpå, for ikke å snakke om den psykiske påkjenningen det er å oppholde seg i samme rom flere månender i strekk, uten å få snakke med familien sin når man vil. En vanlig innsatt, på en vanlig avdeling, får bruke telefonen i 20 minutter hver uke. 20 minutter! i UKA! til og med jeg, som er særdeles lite pratsom i telefon, snakker mer enn 20 minutter i uka, og jeg har i tillegg fri tilgang på internett, facebook, msn, skype osv. Jeg oppfordrer alle til å prøve å ikke bruke internett, ikke sende meldinger, kun snakke i telefon i maximun 20 minutter i løpet av en uke, og da etter først å ha sendt inn en søknad om tidspunkt for samtalen. Jeg tror ikke at noen av dere vil få det til. Og så kan dere låse dere inn på rommet deres hver dag mellom 2030 og 0700, og kun gå ut av huset (for å f.eks gå på trening) 1 time, ja, én time, i løpet av 1 uke, ja, én uke. Jeg hadde blitt gal. Og det blir de også. Det skal sies at på enkelte avdelinger får de tilgang på treningsrom osv opptil 3 ganger i uka, og noen fengsler har treningsrom på alle avdelingene (hvis man kan kalle et 6 m2 stort rom med en sykkel, og et 'multiapparat' for et treningsrom), men et stort flertall har svæært begrensede muligheter for å finne på noe å gjøre, annet enn å se på tv (hvis de ikke har media-forbud) eller lese en bok som har gått gjennom sensuren.
lørdag 7. mars 2009
moore
Michael Moore var i Norge i forbindelse med innspilling av dokumentaren Sicko; imidlertidig var Norge for perfekt for å kunne brukes i dokumentaren, hahahaa! Her har dere et lite klipp fra YouTube, blant annet med innslag fra Bastøy Fengsel i Oslofjorden (starter ca 5 min 30 sek inn i videoen), mens jeg planlegger neste innlegg. Enjoy!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
