de normale og de avvikende

Jeg får ikke til å gjøre det jeg skal, så jeg gjør noe annet istedenfor.

Var på excenteraften med Thomas Hylland Eriksen for noen dager siden. Jeg gikk glipp av kunstbachelorenes vernissage på Galleri KiT og den etterfølgende festen, og fikk ingen med meg, så jeg satt nå der alene med notatboka mi, men det var greit! Mannen er tilsynelatende gal, snakker fortere enn jeg greier å tenke, og jeg fikk stadfestet min hang til snåle mennesker. Ble gående bak ham hele veien fra lyskrysset og inn i storsalen, men kom ikke på noe lurt å spørre om, så det ble til at jeg bare gikk og stirret ham i nakken, uten at det så ut til at han la noe videre merke til det...

"Normalitet er en forutsetning for avvik og vice versa. Når man definerer noe som normalt, definerer man automatisk noe som unormalt"

- fra samfundets annonse

Hva som er normalt kommer an på hva man ser etter, og fra hvilket perspektiv man ser fra. Avvik fra det normale er mer interessant, og pirrer nysgjerrigheten vår, selv om det også er litt skummelt, noe mange ikke ønsker å være en del av. Jeg gikk på Kongsgård vgs, sammen med resten av Stavangers 'rare' befolkning. Overhørte for noen år siden (ja, det er flere enn noen år siden jeg gikk der.. sukk..) en samtale mellom noen jenter på bussen : "hu har blitt heilt rare itte hu bjunnte på kongsgård". Elevmassen på Kongsgård består av folk som handler klærne sine på fretex, de høyre-radikal og de venstre-radikale. Har du ikke sterke meninger om den politiske dagsorden, har du ingenting på Kongsgård å gjøre. Jeg, som ikke engang visste om jeg var for eller mot EU (det gjør jeg forsåvidt fortsatt ikke..), og som handlet klærne mine på H&M og BikBok (det gjør jeg forsåvidt fortsatt..), gled rett inn blant folk flest, men idet jeg gikk inn smijernsporten ble jeg med ett skikkelig unormal. Samme opplevelsen hadde jeg et par ganger i Stockholm. Emoene, som stort sett skiller seg en del ut når de går på gata, hadde en slags uformell samling på T-Centralen hver lørdag mellom 12 og 14, og bommet man på oppgangen og måtte gå gjennom mengden av svart/hvitt/striper/neon/nagler, var det ikke lenger jeg som var normal og de som var unormale. The story goes on...

Er det 'normale' tilfeldige konvensjoner, sosialt konstruert i samfunnet man befinner seg i der og da, eller er det noe universelt over det? Hvordan skal man definere hva som er normalt, og hvem har rett til å bestemme det?

I Norge begrunner man fengselsstraffen med frihetsberøvelse, men de innsatte skal også gjennom en 'normaliseringsprosess' for at vi andre skal få en rettferdiggjørelse av innesperringen. "Neinei, vi sperrer de ikke bare inne, de skal jo rehabiliteres!"

Retten til å bli akkurat som alle andre.

Men det ligger en frihet i det å være avviker.

I fengselet sitter det mordere. Der sitter de, sammen med tyver, voldsmenn, voldtektsmenn, pedofile, narkomane og alle andre som tilsynelatende ikke bidrar med noe positivt til samfunnet. De er også sønner, fedre, brødre, ektemenn, kjærester, onkler og bestefedre, men det prøver vi å ikke tenke på. Å benevne dem som kriminelle gjør det nemlig så mye lettere å legitimere måten man behandler dem på. ”Marginene mellom fattige mennesker og lovbrytere [er] historisk sett veldig små” (A.H., s 121, 'straff i det norske samfunn'), og den største prosentandelen av fangebefolkningen i Norge består nettopp av folk med store rus- og/eller alkoholproblemer, som sitter i fengsel kun i noen måneder, men som stort sett kommer tilbake om og om igjen. Spiralen fører dem nedover og strake veien inn i kasjotten, hvor problemene eskalerer, og sånn går no dagan. Nå som før befolkes fengslene av samfunnets fattige.

Enhver mening, holdning, verdi og bedømmelse har et ståsted i et bestemt perspektiv. Verden fargelegges bevisst eller ubevisst av vår egen utkikkspost, noe vi ikke alltid er klar over. Ofte tenker vi at våre egne meninger, holdninger, verdier og bedømmelser er en selvfølgelighet, og deles av alle andre. Mange kriminelle forklarer handlingene sine med at ‘det ligger i blodet’ – det er noe som er medfødt, og ønsker ikke å ta det i det 'normale' samfunnet, et samfunn de mener hindrer dem i å leve livet. Kan et menneske endre seg fra et verdisett, hvis det forklarer sitt verdisett ut fra en skjebne eller andre utenforliggende årsaker som fraskriver eget valg eller ansvar? Å være klar over sin egen ansvarlighet er å være klar over at man skaper sitt eget liv, skjebne og følelser – man kan ikke beskylde andre for verken positive eller negative ting som skjer i livet. Kan man endre seg mot et nytt verdisett, når dette blir valgt fordi noen andre sier det er rett? Hva er ‘normalt’, og hvem skal bestemme hva det er? For en kriminell er kriminelle handlinger det ‘normale’, og å tre inn i det ikke-kriminelle definerer som ‘normalt’, vil være å tre inn i et ukjent samfunn, en verden som i begynnelsen vil sette fokus på ens begrensninger og avhengighet av andre. Hvordan kan en ’kriminell’ innta et personlig forhold til de nye verdiene han er påbelagt? Verdsetter han sine verdier etter å ha foretatt en oppriktig gjennomtenkning, eller lar han andre bestemme hvilke verdier han skal ha? Hvilket forhold får han i så fall til de nye verdiene? Man kan ikke tvinge moral over på andre, det må komme innenfra. Nietzsche (ty. filosof) omtaler flokkdyrets (menenskets) holdning til moral som en ‘upersonlig plikt’, og beskylder denne for å ødelegge menneskets refleksjonsevne gjennom sin bestemmelse av et standardisert ståsted som mennesket skal se verden ut fra. Istedenfor å resonnere seg fram til det riktige valget, forholder man seg til argumenter man finner ferdigsydde i allmenne normer og regler.

Hvorfor i alle dager sitter jeg her og skriver om moral og perspektivisme når jeg egentlig skulle ha tegnet et fengsel?

Jeg lurer meg på om et samfunn uten lovbrytere (eller normbrytere som en eller annen beskrev det som, og som på mange måter er en mer passende beskrivelse) egentlig er noe å strebe etter? Et samfunn behøver en viss motstand for å videreutvikles, og folk som gjør opprør mot dagens normer bør bli sett på som ressurser, snarere enn problemer vi prøver å kvitte oss med. Jeg har skrevet det før, og jeg skriver det igjen - i 1972 var man per definisjon kriminell hvis man hadde seksuelt samkvem med en av det samme kjønn. Jeg mener ikke at det burde være greit å ta livet av mennesker, men det er helt sikkert noen av punktene i dagens straffelovgivning vi hadde greid oss fint uten. Vi har nettopp kriminalisert prostitusjon, var nå egentlig det så lurt? Er det ikke andre ting vi kunne gjort for å begrense omfanget? Kriminaliseringen av det har ihvertfall ikke fungert hittil, det virker for meg som en 'lettvint' løsning på et mye mer komplekst problem, og hvis det er jentene som blir tvunget til prostitusjon man ønsker å hjelpe, virker det rart å da gjøre dem til kriminelle og eventuelt putte dem i fengsel, selv om noen sikkert vil trives bedre der enn på nærmeste gatehjørne.

Nå har jeg skrevet for mye igjen. Jaja, off to school, jeg har en modell å lage!